Foto fra forestillingen «Plastelinabrann og skyldklump i magen» fremført av Strømmen barne- og ungdomsteater 2023: Øyvind Wahl

Intervju med Maria om å skrive manus i dialog med barn


Les om skriveprosessen til Maria Petronella Muri Nygren, som ble valgt ut som den norske dramatikeren i Hugin/Munin-prosjektet. Med ideer og innblanding fra barna i teatergruppa hun er instruktør for, har Maria skrevet stykket «Plastelinabrann og skyldklump i magen».

Høsten 2021 lyste Dramas ut et oppdrag om å skrive et manus for barn og unge. Skriveperioden skulle vare fra oktober 2021 til april 2022. Som en del av oppdraget skulle dramatikeren ha kontakt med barn i målgruppa, og møte dramatikere fra Sverige og Finland. Til den norske delen av prosjektet kom hele 42 søknader. Dramatikeren som ble valgt ut, var Maria Petronella Muri Nygren.

– Kan du si noe om hva som gjorde at du ble interessert i å søke på dette prosjektet?

De siste ti årene har jeg jobbet med barn og teater, som instruktør, skuespiller eller dramatiker. I løpet av den tida har jeg utviklet en brennende interesse for å skape godt teater og gode teatertekster for denne målgruppa. Fordi det finnes så lite tekst tilpasset barn og ungdom, har jeg de siste åra måttet skrive scenetekst til mine grupper.

Noen ganger har jeg samarbeidet med dem og de har kommet med forslag, noen ganger lytter jeg bare til hva som opptar dem og noen ganger kommer det fra egen inspirasjon. Jeg har med andre ord jobbet på den måten som prosjektet ønsket i ti år, så dette var jo et drømmeprosjekt for meg.

– Hva tenker du er spesielt med å skrive for denne målgruppa (9-15 år)?

I utgangspunktet kan det være  krevende å skrive for et så bredt aldersspenn. Det er ikke gitt at en 9-åring er interessert i det samme som en 15-åring. Det de har til felles, er at de vil bli tatt på alvor. De vil ha tilpassa utfordringer og de vil engasjeres i historien. Da kan man ikke sette opp «Annie» og «Hakkebakkeskogen» for n-te gang, for det treffer dem ikke og utfordringene er ikke tilpassa.

Barn vet mer enn de gjorde før. Det har internett sørga for. Derfor kjenner de til flere perspektiver og flere historier, og vi må møte dem på dette. Samtidig må vi bevare leken og fantasien. Som med alle andre målgrupper er de veldig individuelle, både i modning, kompetanse, ferdighet og interesse, så tenker jeg man må omgås dem og lytte til hva de brenner for og hvilke historier de vil fortelle.


– Hvordan har arbeidet med referansegruppa vært for deg som dramatiker?

Det har vært veldig gøy. Jeg gikk inn med et tomt hode. Tenkte at jeg utelukkende skulle la meg inspirere av målgruppa. Jeg spurte dem hva slags teater de ville spille. Og det var alt fra historiske stykker om 2. verdenskrig til ei ku som satt fast i tyggegummi. Feltet var med andre ord ganske spredt.

Da førsteutkastet var skrevet, møttes vi for en gjennomlesning. Da var de interessert i helt andre detaljer enn jeg hadde tenkt og historien ble plutselig snudd på hodet. Jeg trodde den skulle handle om klima og flyktningkrisen, men de hang seg veldig opp i denne broren, så da skjønte jeg fort at det var der historien lå, mellom Lilo og broren. De var veldig opptatte av hvordan han døde og at det måtte være Lilos skyld.

Så arbeidet har vært som rafting, jeg måtte flyte på de bølgene og svingene som kom, for å ikke falle ut i elva. Til slutt var det viktig å holde på min egen integritet som kunstner i det. Derfor var det viktig at jeg skrev alene den siste perioden.


– Hvilke erfaringer fikk du fra de felles dramatikermøtene med svenske og finske dramatikere?

Det er litt ulike størrelser på teatergruppene, og det kan virke som om det i andre land er litt andre forventninger til hvordan barna jobber. Dramatikerne fra Sverige og Finland fikk blant annet litt bakoversveis da de fikk høre at barn i Norge spiller stykker på to akter over flere timer.

– Hva har vært vanskeligst i skriveperioden?

Å holde på meg selv og egen integritet. Mange har ment mye om teksten: 25 barn, dramatikere og dramaturger fra flere land. Jeg har heldigvis hatt Jesper Halle som dramaturg i innspurten, som et holdepunkt når jeg har følt meg på bærtur.


– Hva har gitt deg glede, innsikt, overraskelse eller utvikling underveis?

Jeg syns det er gøy hvordan teksten har blitt, jeg ante jo ikke hva jeg skulle skrive. Etter første samling trodde jeg at jeg skulle skrive om klimakrise og barns bekymring rundt det. Det ble noe annet.

Barna har dytta hodet mitt i ulike retninger og jeg opplever at jeg selv har blitt mer leken underveis. Så gir det meg voldsom glede å jobbe med tekst med disse barna og se dem engasjere seg i tekstutvikling. Håper de blir inspirert til å skrive masse dramatikk i fremtiden.

– Hvordan tror du teksten vil tåle reisen videre til andre teatergrupper (og andre land)?

Jeg tror den vil tåle det fint.

Det er forskjell på størrelsen på gruppene i Sverige, Finland og Norge, så jeg er spent på om de finner grupper med nok skuespillere. Kanskje vil noen la seg skremme av det ekstravagante i drømmen. Man skal jo inn i en hval og rundt med et tog, så det kan bli vanskelig å gjøre det helt realistisk scenografisk. Men hvis man har overskudd til å tenke et mer abstrakt scenerom og alternative løsninger, så tror jeg det skal gå veldig fint.

Jeg håper Lilo lever godt i andre land, for det er en veldig fin historie som jeg håper blir spilt mye. Og jeg tror mange barn vil kose seg med alle rollene.

– Hva savner du selv i utvalget av dramatikk som kan spilles av og for barn og unge?

  • Tekster med passe og variert utfordring til alle
  • Tekster som barna blir engasjert av
  • Tekster som forteller gode og sterke historier med et språk barna bruker
  • Tekster med mange nok roller
  • Tekster med realisme (spesielt til de eldste)
  • Tekster med høy skuespillerteknisk vanskelighetsgrad, for de eldste

– Kan du nevne et teaterstykke som har betydd mye for deg?

«Uskyld» av Dea Loher, jeg elsker hvordan historiene fletter seg inn i hverandre og hvordan hun skriver om realistiske mellommenneskelige relasjoner, på en lett og absurd måte.

 

Les manuset «Plastelinabrann og skyldklump i magen»

Teksten er utviklet i samarbeid med 25 barn og ungdommer fra Strømmen barne- og ungdomsteater.

Gå til nettsida til Hugin/Munin-prosjektet for å lese mer og bestille manus til lesing og fremføring.

Klikk her for å lese synopsis av de fem manusene

Mamma gråter, pappa er syk, verden virker håpløs og alt er Lilos skyld. Det er flere år siden Lilos bror døde i en plastelinabrann. Broren har etterlatt seg store hull og hullene har Lilo fylt med skyldfølelse. Vi følger Lilo inn i et absurd drømmeunivers, der en grevling biter deg i leggen og du plutselig må konkurrere mot regjerende verdensmester i plastelina, der X-Man Revolution er botansvarlig og man hopper fra broer og krabber inn i hvaler med søppel i magen.

I drømmen blir Lilo nødt til å ta et oppgjør med skyldklumpen som har lagt seg i magen. Lilo må hoppe, på nytt og på nytt, helt til Lilo skjønner at det ikke var Lilos skyld.

«Plastelinabrann og skyldklump i magen» er en fantasifull og humoristisk reise igjennom en drømmeverden, med tilpassa skuespillertekniske utfordringer for erfarne og mindre erfarne amatørskuespillere, med en alvorlig undertone om et barns skyldfølelse.

Teksten krever minimum 8 skuespillere, og har vel neppe en øvre grense. Målgruppe: 9–16 år, men kan trolig spilles av eldre.


Bakgrunn: Maria Petronella Muri Nygren
Maria Petronella Muri Nygren er skuespiller, dramatiker og instruktør. Hun jobber på Unge Viken Teater, som instruktør i Strømmen barne- og ungdomsteater og som frilanser. Maria har de siste årene valgt å fokusere på å produsere scenetekster for og med barn og ungdom. Hun var nylig på turné med stykkene sine: «Jeg er Kolibri» og «Katt savnet», for ungdom og unge voksne, med Unge Viken Teater.

Bakgrunn: Manusprosjektet Hugin/Munin
I 2020 ble Dramas og de tre nasjonale amatørteaterorganisasjonene Frilynt, Norsk Amatørteaterforbund og Noregs Ungdomslag invitert med i et nordisk samarbeidsprosjekt som handlet om å utvikle manus spesielt for barne- og ungdomsteatergrupper i alderen 9-15 år. Prosjektet fikk navnet Hugin/Munin, oppkalt etter de to ravnene til guden Odin i norrøn mytologi, som flyr ut for å hente hjem historier. Hugin betyr «tanken» og Munin betyr «minnet» på gammelnordisk.