Spør dramaturgen
Trenger du råd i jakten på manus til teatergruppa? Ikke nøl med å ta kontakt med Hanne Ramsdal, som er dramaturg hos Dramas i 50 % stilling. Hun er her for å hjelpe dere i teatergruppene med å velge riktig manus, for å utvikle manusbasen og for å ta imot nye scenetekster til Dramas.
Utvikling av manusbasen og manustjenesten
Dramas har lenge drøftet hvordan vi best kan gjøre manustjenesten bedre. I søknaden vår til Kulturdirektoratet om driftstilskudd for 2024-2026, ønsket vi oss midler til å ansette en dramaturg i 50 % stilling i Dramas. Dette ble innvilget i tildelingsbrevet vi fikk i slutten av mai! Høsten gikk med til utlysning og ansettelsesprosess. Vi mottok veldig mange gode søknader og 1. februar 2025 var Hanne Ramsdal på plass i kontorene til Dramas. Som forfatter og dramatiker er hun godt kvalifisert til selv å presentere den nye dramaturgen i Dramas.
Hanne får ordet
Jeg heter Hanne og var så heldig at jeg i 2024 ble ansatt som dramaturg i Dramas. Første februar 2025 var jeg på plass i et av kontorene på baksiden av Filmens Hus, med mine nye gode kollegaer Trine og Kari, og Arnfinn på hjemmekontor.
En av grunnene til at jeg søkte på jobben er at jeg har stor tro på amatørteater som et samfunnslim eller brobygger mellom ulike generasjoner og mennesketyper. I likhet med korps og kor kan et enkelt amatørteater med en dedikert instruktør hegne om og utvikle både enkeltindivider og gruppen som helhet. Dette har jeg selv fått kjenne på kroppen som barn.
Etter at mamma og pappa ble skilt, da jeg var ni, leste mamma at teater var bra å drive med for å bedre selvfølelsen til skilsmissebarn. Hun foreslo Suttungteateret for meg. Gruppen møttes en gang i uken i et orgelhus på Ekeberg i Oslo og satte opp stykker av Wergeland, Ibsen, H.C. Andersen og sjølveste Ingeborg Refling Hagen, som dannet Suttungteateret som en motvekt til nazismen etter andre verdenskrig.
Det var teksten som sto i sentrum og vi barna og ungdommene som var med lærte oss tekstene ved at instruktøren Anne Jorunn Kydland leste høyt for oss, og vi gjentok til teksten satt. Scenografi og kostymene var enkle. Skulle jeg spille et tre, fikk jeg på meg en grønn kappe med belte i livet. Det var ikke noe scenelys eller teatersminke. Selv bollene som ble servert på fremvisningene var matte og uglamorøse. Jeg lengtet etter noe mer scenisk forførende og forstod ikke alltid tekstene jeg fremførte. Valget av komplekse tekster for barn har også vært noe av kritikken mot Suttungteateret. Men i ettertid ser jeg betydningen av å ha blitt utsatt for disse tekstene som representerer en kulturarv jeg ikke hadde fått smake på, om det ikke var for de formative ettermiddagene i barndommen i orgelhuset på Ekeberg.
Jeg fikk også erfare instruktørens lyttende blikk på meg i en kompleks alder med mye uro etter en vanskelig skilsmisseperiode mellom foreldrene mine. Jeg tror ingen andre enn Anne Jorunn Kydland har sett på meg så mye, på den måten, med den tilstedeværelsen. I time etter time, en gang i uken, over flere år; mens jeg strakk meg, fikk pupper, mensen, større sko, sterkere stemme, satt Anne Jorunn der og så på meg og hørte på meg og mellom oss var tekstene, og det gjorde ikke noe om jeg sa noe feil, da gjorde vi det bare en gang til.
Og på en eller annen måte er det som om dette blikket fremdeles er med meg, som om kroppen husker nærværet av dette mennesket som tar seg tid, som lytter, som lager et eget rom og tar meg imot som akkurat den jeg er. Ikke fordi hun må, men fordi hun vil, fordi hun har et slags kall, kanskje? Og jeg skriver dette i nåtid, for fremdeles driver Anne Jorunn teatergrupper, nå på Jar. Å motta denne oppmerksomheten allerede i tidlig alder er en erfaring som fremdeles er med meg når jeg skal holde en tale eller et foredrag, eller bare si noe høyt i en forsamling, men også som en grunnholdning i livet; dette går bra, dette får vi til, vi bare jobber videre, setning etter setning.
Som voksen har jeg jobbet med amatørkor og amatørskuespillere og vært involvert i et mangeårig samarbeide mellom Forfatterstudiet i Bø og Grenland Friteater. Jeg har forstått at teaterinstruktører i amatørteaterfeltet og kulturskole- og dramalærere kan være svært viktige for, og av og til spille en avgjørende rolle for, menneskene de jobber fram teaterforestillinger med, i alle aldre.
Sånn sett kan amatørteaterfeltet også ha en forebyggende effekt på deltakernes psykososiale helse. Ikke minst nå, i en tid der selv vi foreldre strever med å rive blikkene våre løs fra skjermene vi omgir oss med. Vi er avhengige av menneskemøter og kollektive erfaringer. Og vi trenger arenaer som bidrar til økt forståelse for at demokrati, medborgerskap, ulike perspektiver, ytringsfrihet, og mangfold er noe vi ikke kan ta for gitt i et samfunn.
Et par spørsmål til Hanne
— Visste du om Dramas fra før?
Ja, for mange år siden søkte jeg om å være med på et prosjekt i regi av Dramas. Jeg sendte inn en scenetekst. Jeg kom ikke med, men ble spurt om jeg ville ha med teksten jeg hadde sendt inn i manusbasen til Dramas. Jeg husker kommunikasjonen som fin og forstod det viktige arbeidet Dramas gjør opp mot amatørteaterfeltet, både med formidling av manus og avklaring av rettigheter og royalty. Siden teksten har blitt formidlet via Dramas, har jeg også mottatt litt vederlag.
— Hva er ditt favorittstykke?
Åh, det er alltid vanskelig å velge et stykke. Jeg er like glad i å lese dramatikk som å se oppsetninger. Siden jeg er en tekstnerd, hender det at jeg lukker øynene og bare lytter til teksten, også når jeg faktisk er på teater. Dette gjelder spesielt Arne Lygre sine stykker. Og Jon Fosse, Tale Næss, Monica Isakstuen. Dramatikere som skriver fram tekster med stor grad av språklig dramatikk, som drives fram av karakterer mer enn av tradisjonelle plot. Av utenlandske dramatikere er jeg kanskje mest influert av Sarah Kane. Anbefaler henne varmt. Flere av stykkene er tilgjengelige via Dramas, så det er bare å bestille stykkene til gratis gjennomlesning.
Minibio
Hanne Ramsdal har hovedfag i litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo og en master i teater fra Kunsthøgskolen i Oslo, og har gitt ut to romaner på Gyldendal Forlag. Den siste, «Jeg kaller deg Pjotr», kom i 2019. Hun jobber også med tekst og iscenesettelse innen film, teater og billedkunstfeltet, og er opptatt av å fremme stemmer vi ofte ikke hører. Arbeidene hennes har blant annet blitt vist ved Munchmuseet i bevegelse/UKS, Høstutstillingen i Oslo og Cornerteateret i Bergen. I februar 2024 var hun aktuell med sin første separatutstilling med tekstbaserte lydinstallasjoner/lytteteater ved Spriten Kunsthall i Skien.
I tillegg har hun lang erfaring som mentor og skrivekunstlærer ved Forfatterstudiet i Bø, trafo.no, Unge Viken, Oslo Kulturskole, Dramatikkens Hus og DKS. Hun virker også som essayist og kritiker for blant annet Ny tid og Norsk Shakespearetidsskrift, er styremedlem i Den norske Forfatterforening, leder foreningens internasjonale utvalg og sitter i Norske PEN sin komité for fengslede forfattere.
I februar 2025 startet hun som dramaturg i Dramas i en 50 % stilling.
Hanne har også manus tilgjengelig i Dramas: Svømmerne / The Swimmers
Her finner du kontaktinformasjon til Hanne og oss andre i Dramas
Vil du lese mer?
Les også et intervju med Hanne, skrevet av Mette Karlsvik, på nettsidene til Dramatikerforbundet: