Skarvebarna på Svalbard!

Noen ganger mottar vi fremføringssøknader av det mer uvanlige slaget. Denne skapte nysgjerrighet: Skarvebarna, med tilhørighet til Geilo, skulle sette opp Charlie og sjokoladefabrikken ikke bare på hjemstedet, men også på Svalbard!

Dette ville vi høre mer om. Etter at oppsetningen var ferdig, tok vi kontakt med Ingjerd Almås Anfinset, medgrunnlegger av gruppen.

Dere har satt opp «Charlie og sjokoladefabrikken» tidligere også. Hvordan endte produksjonen opp på Svalbard?

– Skarvebarna er åpent for alle, det er ingen audition, og derfor øver vi kanskje mer enn andre amatørteater for å få et bra resultat. I tillegg legger vi ned mye arbeid i kostymer, rekvisitter, scene, osv. Vi er skikkelig stolte over produksjonene våre. Vi holder til i grisgrendte strøk på Geilo, og nedslagsfeltet for forestillingene våre er Hol kommune og nabokommunene – på en god dag maks 15000 innbygger. Altså er det lite realistisk å fylle salen mer enn 4 ganger, og det er jo kjipt når vi har jobbet så mye. Da vi var ferdige med Charlie i 2025, ville vi gjerne vise den et par ganger til – men hvor? De fleste lokalsamfunn/områder i landet vårt har jo egne barne-og ungdomsgrupper som driver med tilsvarende aktivitet, og da er det ikke stor sjanse for at folk gidder å komme å se på «andres barn». I Longyearbyen derimot har de en flott kulturskole – men uten teater/drama/musikal-tilbud. De har heller ingen lokale teatergrupper for barn og ungdom. Dessuten har veldig mange fra kommunen vår jobbet på Svalbard i perioder, og det er mange som har gode nettverk. Vi tok kontakt med kulturhuset i Longyearbyen, og dermed begynte ballen å rulle.

Hvor mange var dere som tok turen, og hvor lenge var dere på reis?

– Vi var 90 personer i reisefølget til Svalbard i april, og var i Longyearbyen i 5 dager. 45 barn og unge mellom 10 og 25 år sto på scenen, ca. 10 i teknisk crew og 35 foreldre.

Hadde dere en generalprøve på Svalbard også, og hvor mange forestillinger gjorde dere?

– Vi hadde en gjennomgang uten kostymer, for å tilpasse til ny scene, speilvendte innganger, plassering av koreografi etc. torsdag formiddag og spilte to forestillinger (torsdag og fredag kveld). Fredag formiddag hadde vi også Charlie-workshop for alle de 140 elevene på barnetrinnet på Longyearbyen skole, og på lørdagen spilte vi inn en musikkvideo på ulike steder rundt Longyearbyen.

Dere må jo i utgangspunktet hatt en del å dra på (kostymer, rekvisitter) – jeg antar dere valgte en mer reisevennlig variant av oppsetningen?

– Nix, ingen reisevennlig variant😉 Vi sendte en smekk full container med scenografien, rekvisittene og kostymene pluss noe teknisk utstyr som low fog maskin etc. fra Geilo rett før påske. Den ble fraktet på lastebil på dugnad til Oslo, og derfra med en Bring-trailer til Tromsø. Fra Tromsø ble den sendt med båt til Longyearbyen og var på plass en uke før oss. Vi ble veldig glade da vi åpnet containeren og så å si alt var like helt (og vi hadde med oss maling og utstyr for å reparere småskader). Longyearbyen Kulturhus er godt utstyrt med lys og PA, men vi hadde med oss mygger i håndbagasjen til ungdommene, og 4 store lydutstyrskasser ble sjekket inn som spesialbagasje.

Hvordan opplevde skuespillerne forestillingene? Var det annerledes enn stå på scenen i Geilo, og hva i så fall var annerledes?

– Den store forskjellen er å spille for et «ukjent» publikum. Her hjemme er det jo alltid mange i publikum som kjenner skuespillerne, og alle på scenen blir skikkelig heiet fram. På den første forestillingen på Svalbard var det ingen som kjente oss i det hele tatt. Da vet jeg de på scenen hadde alle antenner ute for å høre om folk lo, klappet og uttrykte begeistring. På den andre forestillingen hadde vi møtt alle skolebarna, og mange var i salen. Da vi kom til sangen Vidiot – som vi hadde lært bort før på dagen – var det barn i salen som reiste seg og danset og sang med på refrengene. Det var gøy!

Hvordan var opplevelsen, sånn alt i alt? Var det noe som gikk igjen for de som var på tur?

– Alt i alt – veldig vellykket. Gøy med forestilling på et nytt sted med fin scene og amfi. Alle foreldre/voksne som var involvert i rigging opp og ned syntes også det var gøy. Vi hadde dedikerte oppgaver alle sammen, og alle hadde øvd på sitt i forbindelse med forestillingene på Geilo før vi dro (sette opp scenografien, rigge klart til projisering bak på scenen, skru lys og lyd, rekvisitter, kostymer, sminke osv.). Da vi kom til kulturhuset onsdag kveld nærmest stormet 20 voksne og ungdommer inn i salen, og i løpet av noen få timer var scenen forvandlet til Wonka-universet, lyd og lys var på plass, kostymer og organisering back stage var klart – og jeg tror faktisk de som tok imot oss var imponert over effektiviteten. Vi var i hvert fall fornøyde med oss selv, hehe. Lørdag og søndag var det fri, og de aller fleste var på ulike utflukter og opplevde annerledes og flott natur, dyreliv og midnattssol. Stor begeistring fra alle hold!

Den ene tingen som virkelig har rørt meg i året fram mot turen var lagånden og samholdet i hele gruppa. Gjennom dugnader og sosiale aktiviteter var så å si alle familier på ballen og bidro alt de kunne. Det har alltid vært godt miljø i gruppa, men aldri har jeg hørt så mange si hvor gøy det er å være sammen, jobbe sammen og få det til sammen.

Har du noen tips til andre som kunne tenke seg å gjøre noe lignende?

– Det koster – og billettinntektene dekker på langt nær utgiftene, så det gjelder å starte sparing og massevis av dugnad tidlig. Når det er sagt er det viktig – også for små grupper og amatører som oss – å sette seg hårete mål, utfordre både de på scenen og apparatet rundt – alt går an!