Fra manusvalg til siste applaus

Til daglig jobber hun hos Vestlandske Teatersenter (VT), som også har hatt ansvar for manusutlån tidligere – og hun er instruktør for en barneteatergruppe med 14 elever i 12-13-årsalderen. De siste årene har Kristin også vært med i styret til Dramas.

– Dramas er et spennende bibliotek å lete i for en instruktør. At tjenesten dessuten klarerer rettigheter mellom partene gjør det både trygt og godt, sier hun.

Mer om Vestlandske Teatersenter kan du lese nederst i saken.

Fra idé til bearbeidet manus

Vi tar utgangspunkt i en nylig forestilling som Kristin hadde ansvaret for.

– Hvordan begynte du jakta på manus?

– Først forhørte jeg meg litt med elevene om hva de kunne tenke seg. Mange likte godt å danse og synge, så litt sang var vi innstilte på. Samtidig lette vi etter et manus guttene også kunne like. Under en samtale med elevene ble Alice (i eventyrland)  nevnt som et aktuelt stykke. Jeg gikk inn på Dramas og fant da et nytt manus som het «Alice – veien blir til mens du går deg vill».

– Det hørtes jo enkelt ut. Er det alltid slik?

– Generelt er det vanskelig å finne gode manus som passer gruppen. Jeg bruker ofte Dramas for å lete, men hvis du ikke vet hva du ser etter, kan det være litt vanskelig. Dramas jobber med å gjøre det enklere for brukerne å finne frem.

Mer om «Alice – veien blir til mens du går deg vill» kan du lese nederst i saken.

– Hva legger du vekt på når du velger manus? Relevans? Alder og forutsetning for elevene som skal spille?

– Dette stykket handler om Alice; ei jente som fyller 13 år. Er hun stor eller liten? Hvordan skal en 13-åring oppføre seg? Er det barnslig å fortsatt leke? Må man begynne å ta mer ansvar og valg? I stykket diskuteres dette med å velge riktig vei og det å gå seg vill. Mye skjer i denne alderen og det er spennende å nøste litt i. Mine elever er i denne alderen og derfor synes jeg det passet godt, oppsummerer Kristin. Stykket har noen tilleggsutfordringer og -muligheter hun trekker fram:

– Elevene kan selv lage små monologer. De har slik tilført tekst og meninger inn i stykket. For å utvikle monologene brukte vi en øving til å jobbe med tema «tenåring». Vi diskuterte i plenum og jobbet i mindre grupper, og det skulle ende i manusutkast. Noen skrev ikke, andre skrev ganske likt, så det ble jeg som satte det sammen til sju monologer. Det ble som en «kommentar» til det som foregikk på scenen og fungerte veldig bra.

Sang og musikk viktig i teaterfaget

– Så er jo dette et stykke med musikk?

Når du får sangene med og uten vokal gjør det at elevene kan øve hjemme til de er ganske trygge, og da er mye av jobben gjort. Musikk skaper veldig stemning i forestillinger gjort av barn, synes jeg, men selvsagt tar det tid å øve inn. Man skal også kunne legge litt enkel koreografi for at det skal se bra ut.

Den største utfordringen med mye sang i en forestilling som denne er at man kanskje må ha en tekniker ekstra, noe som koster mye. Vi har lave budsjetter og må lage forestillinger som ikke krever for mye. Jeg var så heldig å finne en lydmann som også kan lys, så dermed gikk det fint denne gangen.

– Hvor viktig er det med musikk, synes du?

– Manus som dette, der det finnes komponert og innspilt musikk, gjør at teatergrupper som våre kan oppføre forestillinger med sang og dans. Når jeg skriver manus selv og trenger musikk, så koster dette veldig mye. Sang og bevegelse er en del av teaterfaget og viktig å trene seg opp på, så det å få «leie» manus som har musikk til, er en gavepakke for amatørteaterfeltet, understreker Kristin.

Klar for øvelser

Så er manuset klare, rollene fordelt. Noen elever ønsker mye tekst og andre lite. Sang og bevegelse skal også på plass.

– Vanskelig å fordele roller?

– Vi begynte å jobbe med manuset etter høstferien. Jeg valgte å fordele roller denne gangen, ettersom jeg visste litt hva den enkelte hadde lyst til og hvem som ønsket å synge. Prosessen var god, men også krevende. Det er et stort stykke og alle har vært positive, men det blir fort uro hvis de må vente eller det går sakte fremover med regi og andre ting rundt – sånn som det gjerne er før alt faller på plass.

– Hvordan var øvingsperioden?

– Jeg lager alltid grovplaner for både høst og vår, der elevene ser hva vi skal jobbe med til hver øving slik kan de forberede seg ekstra godt. Utfordringen i en prøveperiode er å lage planer slik at alle får øvd. Jeg venter med sang og koreografi til helgeøvingen. Når vi har helgeøving setter jeg opp enkeltøvinger, slik at kun noen få elever er til stede samtidig. Da får vi konsentrert oss godt og vi har bedre tid til å legge regi og koreografi. På slutten av helgeøvingen pleier jeg å ha en første gjennomkjøring av hele stykket der alle elevene er med.

– Så er det klart for å øve på scena?

– Vestlandske Teatersenter har gode teatersaler for fremføring på Cornerteateret i Bergen. Men vi har knapt med tid; totalt tre dager i teatersalen og da skal alt på plass. Jeg og tekniker rigger scenografi og teknikk før elevene kommer. Det er viktig å begynne med mikrofoner og mygg med en gang, for mange har ikke prøvd det før og trenger litt trening før de venner seg til det. Elevene blir ofte mer konsentrerte og tar ting på alvor når vi endelig er kommet oss på scenen.

Vi rekker gjerne 2–3 gjennomkjøringer før premiere, og det holder bare akkurat for at skiftene skal se fine ut og forestillingen få den rytmen den skal ha. Jeg synes elevene er flinke til å ta ansvar og gjør en god jobb, roser instruktør Kristin.

Teppet går opp

Det var to forestillinger – og Kristin oppsummerer:
– Den første gikk litt trått fordi det var litt lite publikum og elevene begynte å bli slitne etter en lang helg. Vi fikk spandert pizza mellom forestillingene, så når salen var godt oppfylt på siste forestilling og stemningen steg i taket, så presterte de fantastisk. Jeg synes vi kom godt i havn og jeg var så glad og stolt. Det ble en veldig fin forestilling, med både alvor, sang og latter.

– Har det vært noen tilbakemeldinger fra aktørene/publikum/foreldre?

– Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger fra både foreldre og kollegaer. Forestillingen holdt god kvalitet. Elevene var veldig flinke å synge og de sto støtt i rollene sine. Jeg hadde brukt mye tid på kostymer (som de hadde tegnet forslag til selv) og scenografien var ok. Det var lagt mye arbeid i forestillingen, både fra min side, fra teknikk og elevene. Det gir resultater.

Selvsagt er det viktigste å ha gjort et løft sammen og at vi har lært noe, har hatt det kjekt, vokst litt på oppgavene og hatt et godt teaterskoleår. Men det er klart det gir en god følelse å avslutte skoleåret med en flott forestilling som alle kan være stolte av.

For andre som vil sette opp stykket

Det er en lang prosess fra første samtale med elevene til teppet har gått ned og det hele er evaluert. Med disse tipsene til deg som vurderer å sette opp «ALICE – veien blir til mens du går deg vill», setter Kristin Saltkjelvik punktum for denne produksjonen.

– Hvilke tips har du?

– Bli kjent med elevene og se hvor modne de er for tekst og sang. Bestem deretter hvordan du skal gjøre forestillingen, om styrken ligger i hver enkelt elev eller om det er best å fordele tekst og sang slik at alle er med på alle scener. Det er krevende scener og mye tekst. Du må vite om du har elever som vil greie oppgavene, uten å slite seg ut. Det er både vondt og vanskelig hvis elever ikke kommer i havn med oppgaven de har fått.
Jeg har hatt mange av disse elevene tidligere, og visste litt hvor jeg kunne legge listen. Men som sagt; manuset har mange muligheter og forfatterne er veldig åpne for bruk av det. Sørg for at elevene blir trygge på sangene og ikke la noen synge solo før de er modne for det, sier Kristin.

– Har du noen regiknep du vil dele fra stykket?

– Jeg tror Kålormen/Kålormsangen ble den kuleste av alle. I stedet for mygg så fikk hun en håndholdt mikrofon og vi laget et kor som sto litt bak på siden. De hadde oppvaskkoster som «liksom-mikrofoner». Jeg synes det ble veldig gøy og flott.

Jeg gjorde også noen små sceneskift, men brukte natur-/eventyrbilder på lerret som markerte skift fra ett sted til et annet i Eventyrland. Og når Alice 2 skulle ha monolog midt i scenen med «blomstene», laget vi en «frys» som hun gjorde tegn til.


OM «ALICE – VEIEN BLIR TIL MENS DU GÅR DEG VILL»
Manuset er skrevet av Karoline Meyer og Margrete Bratberg ved Nesodden teaterfabrikk. Musikken er laget av Mattias Krohn Nielsen ved teaterfabrikken.
Nesodden teaterfabrikk har filmet forestillingen og lagt den ut på YouTube. Alle sangene med vokal finnes også på Spotify, slik at elevene kan øve både hjemme og på teaterskolen. Etter at man har søkt om fremføringsrett og godkjent avtale via Dramas, får man tilsendt musikkfiler med sangene uten vokal, til øving og forestilling.

Når det gjelder fordeling av roller, er dette et manus som kan tilpasses gruppen.

NB: Å publisere opptak på nettet kan Nesodden Teaterfabrikk gjøre fordi de selv eier rettighetene til verket. Hvis en annen teatergruppe ønsker å legge ut opptak av forestillinger, må dette være avtalt med rettighetshaver. Kontakt Dramas ved spørsmål. I tillegg må naturligvis skuespillere og foresatte ha samtykket til publiseringen.

OM VESTLANDSKE TEATERSENTER
Vestlandske Teatersenters (VT) teaterskole i Bergen har 130 elever i alderen 6– 20 år fordelt på 10 grupper. Elevene har undervisning en gang i uken. De yngste øver 1 1/2 time og de eldste 3 timer. Elever fra ca. 10 – 15 år øver 2 timer.

Kristins gruppe på teaterskolen besto av 14 elever, 9 jenter og 5 gutter i alderen 12– 13 år. I gruppen var det mange elever som kjente hverandre fra før og som har gått på vår teaterskole i flere år, men det var også noen helt nye. En ganske solid gruppe, med barn som har litt erfaring med teater, slik Kristin vurderer det.

Noen elever ønsket seg sang og var så trygge på seg selv at de også ønsket å synge litt solo.

Nysgjerrig? Bestill manuset til gjennomlesing eller fremføring fra manussida:

ALICE – veien blir til mens du går deg vill

Sjekk også ut de andre stykkene fra folka bak ALICE:

Flere manus skrevet av Karoline og Margrethe

Intervjuet med Kristin er gjort av Ivar Ødegaard på oppdrag fra Dramas.